Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten
av Kjell Askildsen
Aschehoug 1983

I 2006 arrangerte Dagbladet en konkurranse for å kåre den beste norske boken fra de siste 25 år. Vinneren ble Kjell Askildsen med novellesamlingen «Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» fra 1983.
Det å rangere bøker er en tvilsom affære, men i dette tilfelle var jeg enig, for denne boken gjorde et uutslettelig inntrykk. Og den holder seg: Nå; mange år og mange bøker senere, har jeg lest få bøker som er i nærheten Askildsens mesterstykke.
«Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» består av to noveller, tittelnovellen og «Carl Lange». En tynn flis av en bok er det. Men den er stor i innhold – her er det ikke ett overflødig ord. Som Thomas F. selv sier: «Den som sier for mye, har ikke sine ord i behold.»

Carl Lange er en ensom mann. Han bor alene i en blokkleilighet og holder seg mest for seg selv. En dag banker politiet på døren. Carl Lange er mistenkt og blir etter hvert anklaget for et overgrep. I novellen beskrives seks møter mellom Carl Lange og politimannen Osmundsen. Vi blir vitne til hvordan anklagen og avhørene, prosessen om du vil, fører til at Carl Lange mister grepet om sin egen identitet. Han går nærmest i oppløsning.
Novellen har blitt sammenlignet med Franz Kafkas «Prosessen», Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» og løkscenen i «Peer Gynt». Det kan ha noe for seg. En rystende historie er det i hvert fall. Du glemmer ikke Carl Lange.

Thomas F i tittelnovellen er heller ikke lett å glemme. Han er en gammel og skrøpelig mann som egentlig har fått nok, «men livet vil ikke gi slipp på meg», sier han.

Én novelle om en ensom mann og en om en gammel. Traurige greier, kunne man tro. Men nei, Thomas F er full av svart humor og mørk latter. Han har ingen illusjoner og ser tilværelsen i hvitøyet. Han er en skarp observatør og snakker helt uten filter. Her må det skytes inn at han kanskje ikke er helt illusjonsløs, for et sted skriver han: «At en aldri kan slutte å håpe, så mange skuffelser en ville spart seg.»
Novellen består av ti korte kapitler som beskriver Thomas Fs møter med forskjellige mennesker. Han møter bl.a. broren sin, datteren, sønnen og vennen Felix. Ingen av møtene går helt knirkefritt for å si det forsiktig.
I møtet med datteren kommer han til å huske at hun sang for ham da hun var barn. Men Thomas F er Thomas F, så han legger til: «Litt falskt riktignok, men det var uforskyldt, hun hadde det etter sin mor.»
Er så livet helt uten gleder? Neida. Den dagen han møter Felix, kan man spore tegn, små, små, til både liv og glede.
«Det var merkelig å kommer ut etter så lang tid… og plutselig kjente jeg at jeg fikk reisning, midt på fortauet, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde dype rommelige bukselommer… Det var varmt, like varmt som da jeg var barn, så jeg var glad for de korte underbuksene. Og med reisningen under hendig kontroll, følte jeg meg vel. Det kan høres overdrevent ut, men sånn var det.»
Og da han får øye på Felix på andre siden av en trafikkert gate blir han glad. Men ingen av dem våger å krysse gaten på grunn av trafikken. Thomas F bemerker: «Det ville da også være dumt å miste livet av glede når jeg har holdt ut så lenge uten.»

Askildsen har gitt ut både romaner og novellesamlinger siden debuten, «Heretter følger jeg deg helt hjem», i 1953. Hans siste utgivelse er novellesamlingen «Vennskapets pris» fra 2015.

Vi har mange av bøkene hans på biblioteket, og særlig novellene kan anbefales. Jeg kan i farten bare huske én norsk novelle som har gjort like sterkt inntrykk som de to som er omtalt her. Det er «Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn» – av Kjell Askildsen. Den finner du bl.a. i antologien «Norske perler i prosa. 3». I tillegg er Alf van der Hagens biografi «Kjell Askildsen – et liv» svært leseverdig.
Om John Steinbecks «Om mus og menn» har en kritiker sagt: «Den tar to timer å lese og 20 år å glemme». Det samme kan sies om Thomas F.

Anbefalt av Aasmund

Translate »