Den eneste broren
av Tove Nilsen
Jeg var ca 14 år da jeg første gang stiftet bekjentskap med Tove Nilsens forfatterskap. Det nærmet seg tida hvor jeg måtte bestemme meg for om jeg ville konfirmeres. Mitt inntrykk var at det var noe de fleste gjorde i Rogaland, uten at de tenkte så nøye gjennom det. Jeg tenkte…, og jeg leste bibelen. Ja, jeg gjorde faktisk det. Jeg har en stebestefar som er humanist og som absolutt ikke la skjul på at han var uenig i mye av det som ble formidlet til de unge konfirmantene. Det gikk så langt at han på Lillehammer sørget for at ungdommene fikk et borgerlig alternativ.
Jeg gikk ganske fort lei av bibelen, og jeg vet ikke om det var det at engler var et ord i tittelen, men jeg byttet ut bibelen med Skyskraperengler av Tove Nilsen. Jeg angra aldri på det byttet! Skyskaperenger fikk meg til å ønske meg globus med lys i og drømmen om å reise, og flytte hjemmefra ble vekt i meg.
Da jeg tok fatt på Den eneste broren var det lenge siden jeg hadde lest noe av Nilsen, selv om jeg hele tiden har fulgt med på hennes forfatterskap.
I Den eneste broren er Tove Nilsen virkelig på sitt beste. Hun gir et nyansert portrett av jeg-fortellerens (les: Tove Nilsens) avdøde onkel Leif Jakobssønn. Han var en av mange unge menn som ble frarøvet livet under 2. verdenskrig. Han frøs i hjel på vei over fjellet til Sverige i 1942. Da var han bare 19 år. Leif er dattersønn av en fisker og sønn av en matros, men har selv vannskrekk og har lovet seg selv aldri å forlate landjorda. Han bor sammen med mormor, mor og tre søstre i Damegården i Trondheim. Det er så trangt i leiligheten at han må søke tilflukt i Nidarosdomen for å kunne tenke.
Den eneste broren er en rørende familieroman, en troverdig historisk roman, en roman om vennskap og kjærlighet, om fattigdom og trangboddhet, og om fascinasjonen for sykler. Man blir varm om hjertet av å lese denne romanen.
Anbefalt av Aase
